Lørdag 9. mai skriver kulturjournalist Torgeir Eikeland en lørdagssignatur i Fædrelandsvennen. Kanskje like greit at avisen ikke finner det verdig til å publiseres på nett, for dette er trist lesning.
"Plastpopfenomenet" Hannah Montana får gjennomgå fordi Disney-konsernet tjener så store penger på filmen om henne, og at de i tillegg gir ut plater som barn vil høre på. "Presset for riktig utseende som kriterium for aksept og popularitet er allerede steget til ti atmosfærers trykk i norske skolegårder, og jeg har ingen tro på at Hannah Montana gjør noe for å lette på dette."
Og så sperrer han Disney Channel på familiens TV så syvåringen hans ikke skal bli besudlet med mer av dette vederstyggelige vesenet. Makan til politisk korrekthet har jeg ikke opplevd siden bedehusene på sekstitallet nektet bruk av trommer innenfor sine dører. Bortsett fra at det da ikke het politiske korrekte kulturpersonligheter, men mørkemenn fra svarteste Sørlandet.
Som medielærer og pappa har jeg fulgt med på det datteren min har sett på TV fra hun ble født. De første syv årene så hun aldri TV alene, selv om det betød tidlige morgener med barne-TV i helgene. Etter hvert som barnet vokste til har jeg tittet innom på de seriene hun følger, og i det siste har jeg blitt hektet på serier som Scrubs, Stargate, Psych, Heroes og Criminal Minds. Men all denne seingen på barne- og ungdomsserier har lært meg noe viktig. - Ikke bedøm programmet på en enkelt episode, men sitt ned og finn den underliggende røde tråden i fortellingen, premisset som manusforfatterene og regissørene lar prege hver eneste episode av serien.
Her er det Eikeland virkelig tryner i forhold til Hannah Montana. Premisset for serien kan oppsummeres som "Du må ikke tro du er noe, selv om du er en popstjerne!" Som den vanlige skolejenta Miley Stewart må hun forholde seg til skolens plastikk-prinsesser og avviser i episode etter episode kravene til "riktig utseende som kriterium for aksept og popularitet". Filmen som fyller kinosalene handler om en far som ikke vil at datteren skal ødelegges av popularitet, og gjør sitt beste for å holde henne på bakken som en alminnelig jente.
Men den største synden Eikeland gjør er å fortelle jenta si at de problemstillingene og idealene hun er opptatt av er forbudte! Ved å sette pin-kode på Disney Channel avskjærer han seg selv fra å ha en spennende relasjon til datteren og hennes opplevelser. Resultatet vil bli som med oss på seksti- og syttitallet: Når mørkemennene ikke ville ha noe med vår ungdomskultur å gjøre ble de irrelevante på alle områder. Når dagens politisk korrekte mørkemenn avviser barns og unges engasjement, ender de opp med å bli uinteressante for all framtid.
Torgeir Eikeland; fjern pin-koden på Disney-Channel og sett deg ned sammen med dattera di og se på de programmene som engasjerer henne! Og ta hennes hverdag på alvor og bry deg mindre om hva andre kulturmørkemenn mener. Kanskje du til og med får noen positive overraskelser foran skjermen!
