Hvilket dyr ligner journalister på?

I førbloggingstid var klasserommene scenen for mediekommentarer. Noen få fikk et større publikum. I januar 2006 stod det en lørdagskommentar i Fædrelandsvennen som ikke kunne stå ubesvart. Bak dagens alvorlige ord om nedskjæringer ligger det kjente vurderinger som gjør disse tankene like aktuelle i dag.

Rasehester i Svanedamsveien?

På lørdag 7. januar undrer Terje Gitmark Eriksen seg over hvilket dyr leserne forbinder Fædrelandsvennen med. Når vår familie drøftet assosiasjonene var det ikke fugler som ørn, gribb eller spurv som ble nevnt, men måker. Fortrinnsvis svevende i sommersola over glitrende sjø og blankskurte svaberg, men vi ser dem like ofte på søplehaugen på jakt etter ”godbiter”. Rasehesten var helt fraværende; Fædrelandsvennen på fire bein er nok heller ett eller annet slags pungdyr med hodet dypt begravet i pungen.

Det kan forklare hvorfor redaksjonen oppleves som om de lever i sin egen verden, upåvirket av liv og røre rundt dem i lokalmiljøet. Årets pinligste? - Da noen kristenledere begynte å snakke om en egen annonseavis for menigheter og forsamlinger sånn at Fædrelandsvennen ikke skulle tjene penger på arrangementer de aldri skrev om. Redaktøren strakk seg til en forsiktig beklagelse en mandag morgen. Samme dag hadde en hovedstadsavis en tosiders reportasje fra 100-års jubileumsgudstjenesten for Start (du vet de som spiller fotball; pleier å fylle fire til seks sider i avisen hver mandag i sommerhalvåret). Festen ble holdt i Lund Kirke (400m øst for Lundsbroa, i Marviksveien til informasjon for redaksjonen). Fædrelandsvennens dekning? – Ikke ett ord!

I løpet av våren skal Fædrelandsvennen gå over til tabloidformat. Det er ikke sikkert at journalistikken blir mer tabloid, men la oss gi et råd: Se og Hør (som nå også kalles avis) har et prinsipp: - Skal vi dekke bryllupet skal vi dekke skilsmissen også! Vårt inntrykk er at Fædrelandsvennen har fått med seg halvparten av dette slagordet. Avisen dekker alt som går på trynet. Men det er ikke ofte vi opplever at avisen gir plass til det som er godt og vellykket.

Redaksjonen trenger ikke gå på akkord med journalistiske prinsipper selv om de blir bedre til å skrive om festen og gleden. Se på featurestoffet i lørdagsavisen; leserne vet å sette pris på reportasjer og portretter som gjør oss rikere på empati og opplevelser. Men hvorfor var det meste av stoffet i denne lørdagens avis usignert? Signaturen i byline er jo nesten like viktig for en journalist som lønnssjekken. Er det et tegn på at rasehestene i redaksjonen er i full galopp bort fra avisen?

Pungdyret i avisen som ikke vil dele overskuddet med dem som skaper det skal vite at lysten på et alternativ til Fædrelandsvennen er kraftig stigende. Fortsetter redaksjonen den linja de har holdt en stund, kan de bli historiske: Sørlandet kan bli den første regionen i landet som får en nummer to-avis fordi hovedavisen skjøv fra seg leserne!

Hvorfor mumle om journalistiske alternativer til Fædrelandsvennen? – Jo, for det eneste språket pungdyret forstår er det som går på pungen!

Bjørn Aas
Medielærer Kristiansand