Jager journalister i flokk eller i stim?

Ulvene i Akersgata værer et bytte! Det er litt stolthet i stemmen når norske journalister forteller om ulveflokkene som jager etter saker og kilder som kan skaffe dem en SKUP-pris neste vår. Og det er ikke tvil om at når en redaksjon får tak i en heit sak, så følger de andre redaksjonene etter. Om det er Valla mot røkla eller Røkke mot Brustad, så fylles alle mediene med akkurat de samme sakene.

Det er jo greit, det er bare det at de fleste redaksjonene har de samme vinklingene! Poenget med en differensiert presse er jo at de skal kunne vise oss virkeligheten fra forskjellige ståsted. Når de fleste mediene mener det samme om en sak mister vi muligheten til å få belyst den fra flere sider. 

Men det som virkelig er ille er at journalistene skifter mening i takt! Hvem som er skurk og hvem er offer byttes rundt i alle redaksjonene samtidig, og det minner meg ikke om en ulveflokk.

Norske journalister oppfører seg som sild i stim. Det glinser og ser flott ut, men holder det nivået vi skal kreve av den fjerde statsmakt? 

Hvilket dyr ligner journalister på?

I førbloggingstid var klasserommene scenen for mediekommentarer. Noen få fikk et større publikum. I januar 2006 stod det en lørdagskommentar i Fædrelandsvennen som ikke kunne stå ubesvart. Bak dagens alvorlige ord om nedskjæringer ligger det kjente vurderinger som gjør disse tankene like aktuelle i dag.

Rasehester i Svanedamsveien?

På lørdag 7. januar undrer Terje Gitmark Eriksen seg over hvilket dyr leserne forbinder Fædrelandsvennen med. Når vår familie drøftet assosiasjonene var det ikke fugler som ørn, gribb eller spurv som ble nevnt, men måker. Fortrinnsvis svevende i sommersola over glitrende sjø og blankskurte svaberg, men vi ser dem like ofte på søplehaugen på jakt etter ”godbiter”. Rasehesten var helt fraværende; Fædrelandsvennen på fire bein er nok heller ett eller annet slags pungdyr med hodet dypt begravet i pungen.

Det kan forklare hvorfor redaksjonen oppleves som om de lever i sin egen verden, upåvirket av liv og røre rundt dem i lokalmiljøet. Årets pinligste? - Da noen kristenledere begynte å snakke om en egen annonseavis for menigheter og forsamlinger sånn at Fædrelandsvennen ikke skulle tjene penger på arrangementer de aldri skrev om. Redaktøren strakk seg til en forsiktig beklagelse en mandag morgen. Samme dag hadde en hovedstadsavis en tosiders reportasje fra 100-års jubileumsgudstjenesten for Start (du vet de som spiller fotball; pleier å fylle fire til seks sider i avisen hver mandag i sommerhalvåret). Festen ble holdt i Lund Kirke (400m øst for Lundsbroa, i Marviksveien til informasjon for redaksjonen). Fædrelandsvennens dekning? – Ikke ett ord!

I løpet av våren skal Fædrelandsvennen gå over til tabloidformat. Det er ikke sikkert at journalistikken blir mer tabloid, men la oss gi et råd: Se og Hør (som nå også kalles avis) har et prinsipp: - Skal vi dekke bryllupet skal vi dekke skilsmissen også! Vårt inntrykk er at Fædrelandsvennen har fått med seg halvparten av dette slagordet. Avisen dekker alt som går på trynet. Men det er ikke ofte vi opplever at avisen gir plass til det som er godt og vellykket.

Redaksjonen trenger ikke gå på akkord med journalistiske prinsipper selv om de blir bedre til å skrive om festen og gleden. Se på featurestoffet i lørdagsavisen; leserne vet å sette pris på reportasjer og portretter som gjør oss rikere på empati og opplevelser. Men hvorfor var det meste av stoffet i denne lørdagens avis usignert? Signaturen i byline er jo nesten like viktig for en journalist som lønnssjekken. Er det et tegn på at rasehestene i redaksjonen er i full galopp bort fra avisen?

Pungdyret i avisen som ikke vil dele overskuddet med dem som skaper det skal vite at lysten på et alternativ til Fædrelandsvennen er kraftig stigende. Fortsetter redaksjonen den linja de har holdt en stund, kan de bli historiske: Sørlandet kan bli den første regionen i landet som får en nummer to-avis fordi hovedavisen skjøv fra seg leserne!

Hvorfor mumle om journalistiske alternativer til Fædrelandsvennen? – Jo, for det eneste språket pungdyret forstår er det som går på pungen!

Bjørn Aas
Medielærer Kristiansand

Moderne mørkemenn

Lørdag 9. mai skriver kulturjournalist Torgeir Eikeland en lørdagssignatur i Fædrelandsvennen. Kanskje like greit at avisen ikke finner det verdig til å publiseres på nett, for dette er trist lesning.

"Plastpopfenomenet" Hannah Montana får gjennomgå fordi Disney-konsernet tjener så store penger på filmen om henne, og at de i tillegg gir ut plater som barn vil høre på. "Presset for riktig utseende som kriterium for aksept og popularitet er allerede steget til ti atmosfærers trykk i norske skolegårder, og jeg har ingen tro på at Hannah Montana gjør noe for å lette på dette."

Og så sperrer han Disney Channel på familiens TV så syvåringen hans ikke skal bli besudlet med mer av dette vederstyggelige vesenet. Makan til politisk korrekthet har jeg ikke opplevd siden bedehusene på sekstitallet nektet bruk av trommer innenfor sine dører. Bortsett fra at det da ikke het politiske korrekte kulturpersonligheter, men mørkemenn fra svarteste Sørlandet.

Som medielærer og pappa har jeg fulgt med på det datteren min har sett på TV fra hun ble født. De første syv årene så hun aldri TV alene, selv om det betød tidlige morgener med barne-TV i helgene. Etter hvert som barnet vokste til har jeg tittet innom på de seriene hun følger, og i det siste har jeg blitt hektet på serier som Scrubs, Stargate, Psych, Heroes og Criminal Minds. Men all denne seingen på barne- og ungdomsserier har lært meg noe viktig. - Ikke bedøm programmet på en enkelt episode, men sitt ned og finn den underliggende røde tråden i fortellingen, premisset som manusforfatterene og regissørene lar prege hver eneste episode av serien.

Her er det Eikeland virkelig tryner i forhold til Hannah Montana. Premisset for serien kan oppsummeres som "Du må ikke tro du er noe, selv om du er en popstjerne!" Som den vanlige skolejenta Miley Stewart må hun forholde seg til skolens plastikk-prinsesser og avviser i episode etter episode kravene til "riktig utseende som kriterium for aksept og popularitet". Filmen som fyller kinosalene handler om en far som ikke vil at datteren skal ødelegges av popularitet, og gjør sitt beste for å holde henne på bakken som en alminnelig jente. 

Men den største synden Eikeland gjør er å fortelle jenta si at de problemstillingene og idealene hun er opptatt av er forbudte! Ved å sette pin-kode på Disney Channel avskjærer han seg selv fra å ha en spennende relasjon til datteren og hennes opplevelser. Resultatet vil bli som med oss på seksti- og syttitallet: Når mørkemennene ikke ville ha noe med vår ungdomskultur å gjøre ble de irrelevante på alle områder. Når dagens politisk korrekte mørkemenn avviser barns og unges engasjement, ender de opp med å bli uinteressante for all framtid.

Torgeir Eikeland; fjern pin-koden på Disney-Channel og sett deg ned sammen med dattera di og se på de programmene som engasjerer henne! Og ta hennes hverdag på alvor og bry deg mindre om hva andre kulturmørkemenn mener. Kanskje du til og med får noen positive overraskelser foran skjermen!

 

En trist dag for (TV) Norge!

TV Norge har i dag besluttet å legge ned sine nyhetssendinger Aktuelt, Sporten, Spotlight og Været, med virkning fra 31. desember i år, melder blant annet Dagbladet. 

- Nyhetene på TVNorge har aldri hatt som ambisjon å sette dagsorden — det skulle være en oppdatering, som det nå ikke er samme behov for, sier programdirektør i TVNorge Eivind Landsverk til Dagbladet.no.

Det er ikke samme schwung over begrunnelsen fra Aftenposten over nedskjæringene i Aften Aften. Men så er det heller ikke sant at nyhetene fra Mastiff aldri har satt dagsorden. Men det viktigste med nyhetene på TV Norge er at de har gitt oss en annen røst, en annen redaksjons syn på dagens saker.

Vi holder oss med en lang rekke aviser, med den begrunnelse at vi ønsker en differensiert presse. Det er et utrolig naivt syn på TV-nyheter å hevde at det ikke er et skrikende behov for samme differensiering der. Hvordan hadde vi reagert dersom Dagsavisen ble nedlagt, fordi vi hadde Dagbladet og Aftenposten å lese i stedet?

Varselet om at vi mister et viktig blikk på virkeligheten er et varsel om at Norge tar et langt skritt mot et samfunn som bare Kim Jong-Il har sansen for. Nyhets-duopolet er ikke mye mer å trakte etter enn monopolet.

Hvorfor skal vi Se Selv?

Det beste frynsegode for lærere? -Å se lyset gå opp for en elev som oppdager at han eller hun forstår det læreren snakker om. 

Når kunnskap ikke er dytta på utenfra, men kobles med det vi har tenkt på egenhånd, da er det at vi kan Se Selv. Håper at denne bloggen kan være med på å bekrefte at vi iblant har tenkt likt, og at noe av den faglige innsikten jeg har kan deles og øke med tiden.